Skatt bosatt i Norge och fastighet i Spanien

Internasjonal beskatning inntreffer når flere stater har beskatningsrett på samme inntekt eller formuesobjekt. Internasjonal beskatning bygger på tre ulike prinsipper.

1. Bosettingsprinsippet
2. Kildestatsprinsippet
3. Nasjonalitetsprinsippet

I relasjonen mellom Norge og Spania fast-settes beskatningsretten i nasjonal skattelov, og fordeles i skatteavtalen etter bosetnings og kildestatsprinsippet.

Dette betyr at den stat som personen er skattemessig bosatt i, har i henhold til nasjonal skattelov ubegrenset beskatningsrett etter bosetningsprinsippet.

Beskatningsrett etter kildestatsprinsippet er en begrenset beskatningsrett. Retten avser bare beskatning av inntekter og formuesobjekter som har sin kilde i, og beliggenhet i, en stats territorier, men eies av en person som er bosatt i den andre staten.

Litt filosofisk kan man si at en stat alltid har en begrenset beskatningsrett på alle personer uansett hvor de er bosatt. Men beskatningen inntreffer først når en skattepliktig inntekt eller formuesobjekt finnes.

Skattemessig bosetning defineres i nasjonal skattelov, disse regler er ikke harmonisert og resulterer ofte i dobbel skattemessig bosetning. Dette betyr at samme person ifølge spanske og norske regler kan være skattemessig bosatt i begge stater samtidig.

Når det foreligger dobbel skattemessig bosetting, er skatteavtalens hovedoppgave å fastsette bosettingen til en stat i enighet med skatteavtalens regler.

Dette er regulert i skatteavtalens artikkel 4.

Skattemessig bopel 1. I denne overenskomst betyr uttrykket «person bosatt i en kontraherende stat» enhver person som i henhold til lovgivningen i denne stat er skattepliktig der på grunnlag av domisil, bopel, sete for ledelsen eller ethvert annet lignende kriterium, og omfatter også staten selv og dens lokale eller regionale forvaltningsmyndigheter. Men uttrykket omfatter imidlertid ikke noen person som er skattepliktig i denne stat bare på grunnlag av inntekt fra kilder i eller formue som befinner seg i denne stat. 2. Når en fysisk person ifølge bestemmelsene i punkt 1 er bosatt i begge kontraherende stater, skal hans status avgjøres etter følgende regler:

1. a) han skal anses for bosatt bare i den stat hvor han disponerer fast bolig. Hvis han disponerer fast bolig i begge stater, skal han anses for bosatt i den stat hvor han har de sterkeste personlige og økonomiske forbindelser (sentrum for livsinteressene);

1. b) hvis det ikke kan bringes på det rene i hvilken stat han har sentrum for livsinteressene, eller hvis han ikke disponerer en fast bolig i noen av dem, skal han anses for bosatt bare i den stat hvor han har vanlig opphold;
2. c) hvis han har vanlig opphold i begge stater eller ikke i noen av dem, skal han anses for bosatt bare i den stat hvor han er statsborger;

1. d) hvis han er statsborger av begge stater eller ikke av noen av dem, skal de kompetente myndigheter i de kontraherende stater avgjøre spørsmålet ved gjensidig avtale.
2. Når en annen person enn en fysisk person ifølge bestemmelsene i punkt 1 anses for hjemmehørende i begge kontraherende stater, skal den anses for hjemmehørende i den stat hvor den virkelige ledelse har sitt sete.

Sammenlignet med den svenskspanske skatteavtalen, har den norskspanske avtalen et enkelt regelstyrt regime for fastsettelse av skattemessig bosetting. For de fleste personer fastsettes skattemessig bosetting i henhold til 4.a) i det land personen bor med sin familie mer enn 183 dager per beskatningsår.